fredag 25. januar 2013

Natur



Har hatt storfint besøk på Søyland idag. Det begynnte med et veldig bråk utenfor da de lokale (uro)kråkene var i gang med å jage vekk to ørner som tydeligvis hadde kommet på besøk uten invitasjon. Jeg spratt opp av sofaen og fikk sett grundig på de to flotte fuglene gjennom farfars gamle kikkert.








Ørnene fortsatt over en bakkekam hvor de forsvant. Etter en halv time fikk jeg en telefon fra en like observant nabo, Anders som kunne fortelle at ørnene satt og spiste utenfor huset hans. Da ørnene tidligere fløy forbi var jeg alene hjemme, men nå hadde også de andre kommet hjem. Meg og Tilda tok da med oss kikkerten og kastet oss i bilen slik at også hun kunne få sett de majestetiske fuglene. Fuglene satt bare vel hundre meter fra oss, og både jeg og Tilda fikk sett dem godt. De spiste på en hare.

Siden ørener for noen kan være litt skummle ble det vurdert til tryggest å foreta observasjonene fra bilen. Etter noen minutter syntes tydeligvis ørnene at vi hadde glodd nok og tok derfor maten med seg og flyttet seg litt vekk fra bilen og forsvant bak en liten bakke.


Vi dro hjem et godt inntrykk av de store fuglene. Jeg synest det er veldig spennendes med fugler, men det plager meg alltid at jeg sjelden klarer å identifisere dem med navn. Og slik var det også denne gangen. Jeg bestemte meg derfor for å gå over bakketoppen for å forstyrre fuglene litt og for å få tatt et bilde slik at jeg forhåpentligvis skal klare å finne ut hva slags ørn det var. For at det var ørn var jeg nokså sikker på.



Jeg fikk hentet kamera og en 300mm linse og labbet i veg. Pulsen var mildt sagt høy i det en fugl lettet bare toppen femti meter foran meg. Den andre tok av like etterpå. De ble visst ikke helt enige om hvem som skulle bære nistepakken og fikk visste frem noen akrobatiske øvelser.



Jeg tenkte på hønene som gikk løst i hagen bare et par hundre meter bak oss, og ikke minst det at harepusen som hadde blitt middag egentlig minnet en hel del om pus.. og når hadde jeg egentlig sett den sist? Ørnene forlot plageånden sin og fortsatte jakten på et sted hvor de kunne få nyte maten i fred for nysgjerrige turister.



Jeg tusslet hjem, en stor opplevelse rikere, og fant katten i god behold. At fuglefotografering er vanskelig fikk jeg også erfart, men det mektigste var å få oppleve fuglene på så nært hold. Identifiseringen ble neimen ikke så mye lettere på bakgrunn av disse bildene. Det står mellom kongeørn og havørn tror jeg, jeg heller mot havørn. Noen som har noen teorier?

mandag 21. januar 2013

I skogen en vinterdag



2013. Året har begynt med en voldsom kulde. Vi er ikke vandt med slikt på Jæren. Men nå som vannene har frøset til og sola titter fram så er det slettes ikke så verst. Jeg syns det er så deilig når vi endelig bare har kommet oss ut, det kan ofte være så vanskelig om vinteren, men den deilige følelsen av frisk vinterluft og sol kan ikke måles med så mye annet. Den vekker oss opp fra vinterens dvale, slik at vi på nytt begynner å bli klare for vår. Men nå gjelder det å nyte dagene slik de er, og det var nettopp en slik dag vi reiste til min barndoms skog sammen med Lerke. Mamma, Pappa og Lerke. Det skjer ikke så ofte nå som vi er 5 i familien.

Sælandsskogen, den ligger et stykke utenfor Undheim mot Ålgård, og er min favoritt over alle. Det er jo selvfølgelig fordi jeg har mange gode minner herfra som liten, men også fordi den er utrolig flott. Den har alt en god skog skal ha, og kanskje litt til. Målet med turen var å gå litt, se mye og a fylle "bensin". Spør du meg er matpausen det aller beste med alle turer uansett hvor man er på veg, så jeg passet på å pakke "Hello Kitty" kopper og varm kakao samt farmors nystekte boller.



Ut fra en (nesten) 3 årings perspektiv på verden er min verden så anderledes. Jeg har så mye bekymringer som jeg drar meg meg overalt, tanker om alt mulig, stress og planlegging over alt som skal gjøres. Men når vi kommer ut i skogen og legger oss på magen og ser på elva som renner, eller knuser is med hendene, og kaster småstein så langt vi kan, så er livet kanskje på sitt beste. Det er slike minner jeg vil huske, og bære med meg videre i livet. Det gir meg lyst til å være mye mer ute i naturen sammen med ungene, her bruker vi sansene våre best og her virker det som om livet får en ny glans. Ja takk til et år med mange gode ute-minner.