søndag 29. desember 2013

True to your heart



Jeg har tenkt mye i det siste på hva som gjør meg lykkelig. Hva som får meg til å fungere og sette begge føttene utenfor senga og stå opp til en ny dag. For å være ærlig så har denne høsten/vinteren satt sitt preg på meg, og jeg føler meg omtrent like vassete og sur som været har vært i det siste. Det føles som det pågår en kamp inni meg, for å prøve å finne gleden igjen. Og det er midt i dette at jeg finner meg selv for øyeblikket. Midt mellom fortvilelse og glade øyeblikk. 

Å lytte til hjertet, eller sin indre stemme, har i flere år blitt satt til sides for å gjøre barndommen til ungene mine hjertelig og god. Deres beste har blitt prioritert og jeg angrer ikke en dag på det. Samtidig merker jeg at mine behov nå vil kreve sin plass. Behovet for å bli annerkjent av andre, å bli sett, å bli belønnet, å sette seg mål og nå dem, å stille høye krav til seg selv, å få være meg- ikke bare mamma. Det føles egoistisk å sette ord på disse følelsene, men jeg tror det er rett og nyttig. 

Jeg beveger meg inn i det nye året med spente tanker om fremtiden. Hva den bringer og vil inneholde. Og med full tro på at jeg er den som bestemmer retningen på livet videre. Vel vitende om at jeg trenger zoome ut fra detaljene i livet innimellom, og prøve og se det store bildet. Jeg er min egen lykkesmed. Og idag var lykken en tur med Vito langs Jærens kyst. Bare oss to. Det var nydelig!


fredag 13. desember 2013

Utrolig.



lørdag 7. desember 2013

Ung ivrig ornitolog



Ja dette kunne jo selvfølgelig vært pappaen i huset, men denne gangen er det husets 6 - åring som beskrives. Da Tilda vant en liten skriveblokk på julemessen i dag ble det raskt informert om at i denne skulle hun altså skrive ned alle fuglene på Søyland. En ikke lite stolt pappa applauderte dette forslaget og bidro med noen navn på fugler som vi så på fuglebrettet. Den store fuglen på slutten av listen ble observert fra naboens hage av Tilda mens hun var ute og lekte i snøen.

En ornitologs viktigste verktøy nest etter øyne og ører: Penn og papir.


mandag 4. november 2013

Novemberregnet



Dette var videon over alle videoer. For en 12-13 åring gjorde dette opplevelsen av å få kabletv-verdenen inn i stua utenomjordisk! Dette er minner fra når MTV var nettopp MTV (Music television..), og ikke minst fra et 90-tall som utgjorde størstedelen av oppveksten.

 

søndag 20. oktober 2013

En Hund



Familien Karlsen har fått et lite tilskudd til stammen. For ganske nøyaktig tre uker siden var vi og hentet en liten søt valp. Vi har nå brukt disse tre ukene på å bli godt kjent med denne artige krabaten som liker så godt å tisse inne. Vi trodde jo at vi visste hva arbeid var som tross alt har hatt tre småbarn, men for å si det sånn, de brukte bleie. Det gjør ikke denne karen nei. Valg av kjønn var enkelt, med allerede en hel del østrogen i huset, med påfølgende humørsvingninger, var det nokså klart at vi ikke trengte en hund med løpetid i tillegg. Rasen er Lagotto Romagnolo, eller italiensk trøffelhund. Siden rasen er italiensk måtte jo hunden ha et italiensk navn. Det eneste italienske navnet vi kom på var fra filmverdenen, Vito. Etter Vito Corleone, Gudfaren.

Valpetiden så langt har vært travel, men også kjekk til tider. Som tidligere nevnt er det mye tørking av tiss, og utallige lufteturer iløpet av en dag. Akkurat nå ligger Vito og sover søt ved føtene mine, og sender de sureste fisene som nok gjør at dette innlegget blir kortere en det kunne ha vært.

Vi har hatt mange kjekke turopplevelser allerede og gleder oss til mange flere.






tirsdag 6. august 2013

Heim te Jæren




Vi er alltid på skattejakt. Og her rett utenfor Hå gamle prestegård finnes det mange av dem.


fredag 5. juli 2013

Pause



Det finnes ikke deiligere følelse enn å gå med nakne tær i solvarm jord. Det har jeg fått gjort mye av idag. Solen tittet plutselig fram idag i 12 tiden og min første tanke var å få av skoene! Og så er det bare gleden av å kunne sette seg ned og begynne å luke i bed. Jeg vet det må høres merkelig ut, og det er nok mange som syns jeg høres gal ut når jeg beskriver dette, men for meg er det virkelig en glede og et avbrekk å få lov å dra opp store ugressplanter fra bedene, slik at blomstene og plantene får bedre pusterom. Det er liksom en så lett oppgave. Det krever ingenting annet av meg enn å ligge på kne og plukke litt i jorda. Det krever ikke overtalelse, eller krangling, eller oppdragelse. Ugresset gir meg ikke mye motstand eller trass, det bare sitter der og lar seg villig rives opp og kastes i bøtta.



Jeg har fått oppdaget hvor herlig det er å gjøre slike enkle oppgaver, og at det virkelig kan oppleves meningsfylt og rikt. Ungene har lekt ute hele dagen, uten å egentlig kreve noe av meg. De har ikke mast om mat, eller om noen å leke med, eller om å finne på noe, det har vært harmoni i hagen idag. Og det tror jeg ikke plent kommer av lukingen, dessverre, hadde det fungert skulle jeg lukt hver eneste dag i året, men kanskje det kommer av at vi har det deilig når vi er ute....i det fri. Kanskje vi føler oss fri? Jeg gjorde hvertfall det idag.



Og så gleden av en enkel blomst som visert ansiktet sitt for første gang. Og som passer så fint sammen med naboen sin. Og så lukten idet jeg luker i lavendel bedet. Og at redikken snart kan høstes, og jordbær som snart er modne. Det er godt å ha enkle gleder, for det blir så mange av dem da.


mandag 20. mai 2013

Flukten fra hønsegården



Her er det for tiden en gjeng med kyllinger som må dresseres. Denne oppgaven tar Lerke med stort alvor. Vi har to kull med kyllinger med 4 ukers mellomrom, bare 3 i det første, men 11 i det andre. I tillegg ligger det 14 egg i rugemaskinen i skrivende øyeblikk. De tre største kyllingene har Lerke begynnt å lufte. Hun bærer dem rundt, koser med de og lærer de å like nye smaker. At Lerke synest det er så stas med kyllingene gjør det enda kjekkere for oss voksne å klekke ut flere. Planen for våren/sommeren var å få det gamle drivhuset vi arvet opp og gå, men nå spørs det om det ikke i samme omgang må bygges mer hønsegård og hønehus.







torsdag 9. mai 2013

Theodor



Minstejenta vår har blitt 1 år, og det som er helt sikkert er at tiden flyr. Babytiden har føket forbi, og nå er det klatring, kryping og snart gåing som gjelder. På hennes 1 årsdag fikk vi enda et nytt familiemedlem i hus, nemlig Theodor. Det var stor stas for alle tre jentene, men kanskje aller mest for Lerke. Hun er utrolig glad i alle slags dyr, store som små. Helst litt for glad i de, for etter at vi har fått Theodor i hus er dokkene satt til sides. Nå er det katten som er med på det meste av lekingen. Men heldigvis er han snill som dagen er lang, og når han er i nøden kommer han seg unna med de kvesse klørne hans. Lerke har kloremerker på omtrent alle kroppsdeler nå etterhvert, men de er fort glemt. Storesøster er litt mer skeptisk, hun liker den myke pelsen men er veldig redd for å bli klort. Han er så liten ennå at det blir fort bare leking med han, hun er bedre på den virkelige kosingen. Men vi er altså meget godt fornøyde med siste tilskudd, nå er det to katter i huset igjen og det liker vi.







Theodor har det som plommen i egget. Det ser man ikke minst på det siste bildet. Her der det herding på gang. Snakk om egget så har vi spennende nyheter på den fronten og, men det får bli neste gang.

tirsdag 16. april 2013

Jenter







søndag 7. april 2013

4. april vs. 4 mars.



Våren har virkelig latt vente på seg, men nå begynner i det å spire og gro i hagen. Det er mange trær og busker som skulle vært flyttet og drivhuset skulle fått støpt mur, men dette hindres av en frost som virkelig har bitt seg fast i bakken. Regner med at kong vinter snart må gi seg, og at det sannsynligvis blir en kort og intens vår.

Det andre bildet under er i stor grad selvforklarende, det første er fra 4. april i år.





fredag 1. mars 2013

Natur II



Etter en del gode naturopplevelser i det siste (jmf. f.eks forrige innlegg..) så har det gått mye i fugl her i huset. Ok, det har gått mye i fugl med meg, pappaen her i huset. Fuglene mates og passes på i hagen og der er det alltid noe nytt å se. Det går i de fuglene som jeg etterhvert lærer er vanlige ved fulglebrettet om vinteren. Lerke fikk en fuglebok til jul av tanten sin og den viser seg å være svært kjekk og lærerik, både for meg og de to eldste jentene. Vi har jevnlig innom blåmeis, kjøttmeis, svarttrost, pilfink, rødstrupe og i det siste har også et par svartmeis funnet veien.

Svartmeis på vei bort fra brettet
For utenom fuglebrettet i hagen finnes også fuglematere i vinduet. Fuglene kommer nesten helt inn i stua, og gjør det litt lettere å klare seg uten tv gjennom mørketiden som forøvrig heldigvis er på hell. Fuglene kommer og går litt, men det er morsomt å følge med, ikke minst på om det dukker opp noen nye fugler som vi ikke har sett før. 

Kjøttmeis (Parus major)

Kjøttmeisen har fått det den kom for

Blåmeis (Cyanistes caeruleus)
 Idag da vi satt og spiste middag oppførte kråkene nede ved elven seg noe rart, og ved nærmere ettersyn viste deg seg at det satt to havørner der nede. Det så ut som om havørnene jaktet på endene som befant seg i vannet. Den majestetiske skapningen som havørna jo er, så mer en bare litt klønete ut når den lå i vannet og prøvde å svømme etter anden. Som den ivrige ørne-forstyreren jeg er, la jeg og Tilda ut på tur ned mot elven. Vi benyttet sjansen når fuglene var i skjul bak elvebanken til å komme oss veldig nære. Spenningen var til å ta og føle på når vi bestemte oss for at vi ikke lenger kunne snakke men måtte hviske mens vi snek oss videre. Fuglene lettet når vi var kommet så nær at vi kunne få et godt inntrykk av både størrelse og kraft. En mektig naturopplevelse for meg, og ikke minst noe jeg er svært takknemlig for å kunne vise 5- åringen. Vi håper de to havørnene (som vi antar at er de samme som sist) stikker innom flere ganger.

Havørn over Håelva




fredag 25. januar 2013

Natur



Har hatt storfint besøk på Søyland idag. Det begynnte med et veldig bråk utenfor da de lokale (uro)kråkene var i gang med å jage vekk to ørner som tydeligvis hadde kommet på besøk uten invitasjon. Jeg spratt opp av sofaen og fikk sett grundig på de to flotte fuglene gjennom farfars gamle kikkert.








Ørnene fortsatt over en bakkekam hvor de forsvant. Etter en halv time fikk jeg en telefon fra en like observant nabo, Anders som kunne fortelle at ørnene satt og spiste utenfor huset hans. Da ørnene tidligere fløy forbi var jeg alene hjemme, men nå hadde også de andre kommet hjem. Meg og Tilda tok da med oss kikkerten og kastet oss i bilen slik at også hun kunne få sett de majestetiske fuglene. Fuglene satt bare vel hundre meter fra oss, og både jeg og Tilda fikk sett dem godt. De spiste på en hare.

Siden ørener for noen kan være litt skummle ble det vurdert til tryggest å foreta observasjonene fra bilen. Etter noen minutter syntes tydeligvis ørnene at vi hadde glodd nok og tok derfor maten med seg og flyttet seg litt vekk fra bilen og forsvant bak en liten bakke.


Vi dro hjem et godt inntrykk av de store fuglene. Jeg synest det er veldig spennendes med fugler, men det plager meg alltid at jeg sjelden klarer å identifisere dem med navn. Og slik var det også denne gangen. Jeg bestemte meg derfor for å gå over bakketoppen for å forstyrre fuglene litt og for å få tatt et bilde slik at jeg forhåpentligvis skal klare å finne ut hva slags ørn det var. For at det var ørn var jeg nokså sikker på.



Jeg fikk hentet kamera og en 300mm linse og labbet i veg. Pulsen var mildt sagt høy i det en fugl lettet bare toppen femti meter foran meg. Den andre tok av like etterpå. De ble visst ikke helt enige om hvem som skulle bære nistepakken og fikk visste frem noen akrobatiske øvelser.



Jeg tenkte på hønene som gikk løst i hagen bare et par hundre meter bak oss, og ikke minst det at harepusen som hadde blitt middag egentlig minnet en hel del om pus.. og når hadde jeg egentlig sett den sist? Ørnene forlot plageånden sin og fortsatte jakten på et sted hvor de kunne få nyte maten i fred for nysgjerrige turister.



Jeg tusslet hjem, en stor opplevelse rikere, og fant katten i god behold. At fuglefotografering er vanskelig fikk jeg også erfart, men det mektigste var å få oppleve fuglene på så nært hold. Identifiseringen ble neimen ikke så mye lettere på bakgrunn av disse bildene. Det står mellom kongeørn og havørn tror jeg, jeg heller mot havørn. Noen som har noen teorier?

mandag 21. januar 2013

I skogen en vinterdag



2013. Året har begynt med en voldsom kulde. Vi er ikke vandt med slikt på Jæren. Men nå som vannene har frøset til og sola titter fram så er det slettes ikke så verst. Jeg syns det er så deilig når vi endelig bare har kommet oss ut, det kan ofte være så vanskelig om vinteren, men den deilige følelsen av frisk vinterluft og sol kan ikke måles med så mye annet. Den vekker oss opp fra vinterens dvale, slik at vi på nytt begynner å bli klare for vår. Men nå gjelder det å nyte dagene slik de er, og det var nettopp en slik dag vi reiste til min barndoms skog sammen med Lerke. Mamma, Pappa og Lerke. Det skjer ikke så ofte nå som vi er 5 i familien.

Sælandsskogen, den ligger et stykke utenfor Undheim mot Ålgård, og er min favoritt over alle. Det er jo selvfølgelig fordi jeg har mange gode minner herfra som liten, men også fordi den er utrolig flott. Den har alt en god skog skal ha, og kanskje litt til. Målet med turen var å gå litt, se mye og a fylle "bensin". Spør du meg er matpausen det aller beste med alle turer uansett hvor man er på veg, så jeg passet på å pakke "Hello Kitty" kopper og varm kakao samt farmors nystekte boller.



Ut fra en (nesten) 3 årings perspektiv på verden er min verden så anderledes. Jeg har så mye bekymringer som jeg drar meg meg overalt, tanker om alt mulig, stress og planlegging over alt som skal gjøres. Men når vi kommer ut i skogen og legger oss på magen og ser på elva som renner, eller knuser is med hendene, og kaster småstein så langt vi kan, så er livet kanskje på sitt beste. Det er slike minner jeg vil huske, og bære med meg videre i livet. Det gir meg lyst til å være mye mer ute i naturen sammen med ungene, her bruker vi sansene våre best og her virker det som om livet får en ny glans. Ja takk til et år med mange gode ute-minner.