fredag 25. mai 2012

I kjøkkenhagen



Sommeren har ankommet, nesten før vi var klare for den. Men vi har prøvd å henge med i svingene og jeg har rotet langt inne i skap og kott for å finne fram tynne klær og sandaler. Vi har tatt frem badebassenget og uteteppene, solbrillene og fluktstolene. Nå er det utetid, selv om et svalt hus ikke er å forakte for minstejenta og oss andre innimellom.



For oss som prøver å gro grønne fingre er selveste 17 mai et vendepunkt. Denne magiske datoen er ikke bare vår kjære nasjonaldag men også den datoen vi har blitt lært (av våre mødre med grønne fingre) at faren for frost skal være over. Det betyr at vi helt plutselig kan plante ut ALT vi har vannet og stelt i noen måneder inendørs, og at resten av frøene som skal sås direkte i jorden bør bli sådd nå. Det er nervepirrende og veldig kjekt, for hvordan vil det egentlig gå i år. Hvordan blir overgangen fra inne til ute? Vil plantene tåle det? Vil sneglene overta kjøkkenhagen? Hvordan blir avlingen? Her er det mye som vi ikke styrer selv, men om vi har gjort et godt forarbeid kan det lønne seg i det lange løp. Vi har derfor de siste dagene plantet ut både rosenkål, bønner, brokkoli, blomkål og purre. Sommerblomstene fra mor (tagetis og løvemunn) har også blitt satt i jorden, tagetisen har blitt satt som "gjerde" rundt grønnsakene i et forsøk på at sneglene velger å spise tagetis fremfor alt det andre.



Jeg gleder meg stort over drivbenkene mine, som til nå har vært en stor suksess. Her vokser salat så fort at vi ikke greier å spise den, spinat, nepe og dill spirer, og reddikker er snart klare for å høstes. Men plantene kan lett bli solbrente i den stekende solen, så det gjelder å åpne opp lokket og helst ta det helt av på de varmeste dagene.



Jeg bruker dagene på å løpe mellom: ute å plante litt, vanne litt, leke litt, og inn å gi mat, skifte bleier og bære og kose. Det er skikkelig travelt, og skikkelig kjekt, men på slutten av dagen er jeg så sliten at jeg holder på å gå ut av mitt gode skinn. Hønemor er rollen min, og jeg vet at kyllingene blir fort store så det gjelder å la tiden komme, ikke bare gå helt fra meg. Speaking of høner, så har vi så mye egg for tiden at det helst vil renne over i kjøleskapet. Jeg har innsett at det jeg trenger er en egen kokebok med bare egg oppskrifter i. Det er et nytt prosjekt, kanskje til høsten?



Til slutt så må jeg skryte litt av at vi har endelig fått høste våre alle første asparges. De ble fortært av herr og fru til forrett igår og var aldeles nydelige. Ikke bare fordi vi har ventet på de i 3 år, men også fordi de kommer rett fra vår egen hage og der kommer de til å være i lang tid fremover. Gleden over å være litt selvforsynt er stor og vokser seg større dag for dag.








tirsdag 15. mai 2012

Hverdagens kontraster





: kosekvelder på loftet sammen med Kaia der vi nyter hverandre og freden som ha senket seg og travle dager sammen med to aktive storesøstre.

: vannkopper og snart 17 mai feiring.

: ullsokker i midten av mai.

: minst 3 vaskemaskiner med klær til dagen, men klærne vi har på oss er likevel skitne.

: en liten venn som bare drikker melk og en stor Mamma som ikke kan spise nok sjokolade og smågodt.

: minst 10 ting på "huskelista", mens hodet føles helt tomt. (ammetåka, anyone?)

: avbrutt søvn på nettene men jeg klarer likevel ikke komme meg tidlig i seng på kveldene.

: sol ikveld men værvarselet for nasjonaldagen ser verre ut.

: og så bildet da, men det taler vel for seg selv.


fredag 4. mai 2012

Kaia



Endelig kom dagen da vi skulle få møte den lille skapningen inni magen til Mamma. Lørdag 28 april entret hun verden med storm. Helt perfekt, frisk og fin, våken og klar som den morgenen hun ble født. I sollyset i syvende etasje på sykehuset, med strålende utsikt over Stavanger, ble vi foreldre til vår tredje jente. Det var utrolig deilig når vi endelig fikk holde henne i armene våre. Tiden etter fødselen var så rolig, vi fikk være helt alene med henne i flere timer før noe som helst skjedde. Det blir litt som om du glemmer tid og sted, og klarer å bare være her- i øyeblikket. For det er så stort det som har skjedd, det rommer mer enn jeg klarer å beskrive med ord, det er starten på selve livet.



Og nå føles det som om vi kan begynne og leve igjen, ikke bare vente. Jeg prøver å nyte hvert minutt av den første uken til Kaia, det er vanskelig å legge henne ifra seg, for jeg vil helst holde henne inntil meg hele tiden. Og det er godt, for det er bare det jeg trenger å gjøre. Husvask og annet får vente litt for nå, så får vi ta noen skippertak når den tid kommer, men jeg vil bare være Mamma idag. Få klemme og kose på alle tre jentene mine, og vise hver og en av de at de er ønsket og så høyt elsket.