fredag 2. januar 2015

Friluftsåret 2015



2014 er historie og vi er inne i et nytt år der alle sidene er blanke. Vi kan fylle dagene med hva vi vil. Fremtiden er vår, og ligger i våre hender. Det er noe magisk ved nettopp dette, at vi kan skape vår egen fremtid, kortene ikke er delt ut på forhånd, det skimtes et glimt av håp. Midt i alle disse tankene har jeg de siste dagene lett etter et ønske for det nye året, slik at vi har noe å strekke oss etter. Den kinesiske kalenderen har navn på årene sine, og går i en syklus på 12 forskjellige år, og dette ble en inspirasjon til å gi året vårt et navn. Tanken om et friluftsår kom snikende til meg mens vi var på den første skituren denne vinteren en kald romjulsdag. Den kommer nesten alltid til meg når jeg er ute, denne lysten etter å være mer ute. Og da jeg nevner dette for Pappa Karlsen, som til stadigheter sitter med nesen i det nyeste bladet fra Orontologisk forening, forteller han meg at jeg ikke er den eneste i dette landet som har tanker om et friluftsår. Det viser seg at 2015 er utropt som friluftlivets år av Klima- og miljødepartementet, Miljødirektoratet og Norsk friluftsliv. 

Mine ønsker for vårt friluftår 2015 er at det skal bli et år fylt med gode turopplevelser for både store og små, tobente og firbente. Når vi er sammen som familie ute er det som om alle de vanskelige og problematiske småtingene som vi ofte henger oss i hjemme forsvinner med vinden. Og når vi kommer hjem til et bombardert hus som for lengst skulle vært støvsugd og skittentøyskurver som renner over så er det likevel verdt det. For turen gjorde oss så godt at vi er klare for de fleste utfordringer som ligger fremfor oss. 

Årets aller første tur gikk av stabelen 1. januar 2015 og gikk til Øvre-Håland. Etter en halvtimes kjøring fra huset vårt på Søyland befant vi oss midt inni en skog (asfaltert vei inn til parkeringsplassen i skogen) og regnet pøste ned. Bor vi på Jæren kan vi dette med regn og vind, så vi satt klare, jodlet og sang, bekymringsløst til alle de tilreisende var på plass. Vi kom oss inn i en regnfull skog og frem til målet, en lekeplass for Fiskebekk barnehage der det er en stor lavo og masse lekemuligheter utenfor. Så deilig å få ly for regnet og rotte seg sammen med 4-5 andre familier og begynne det aller beste med de fleste turene, nemlig maten. Vår alles kjære speidersjef stod for matlagingen på pelletsovnen midt i lavoen og det ble servert flere retter blandt annet pasta, bacon og dadler og tomatsuppe. Flere av oss hadde glemt at det ble fort mørk inne i skogen, men Lerke ble hodelykthelten og fikk lyse for både kokken og de som skulle spise. 

Foto: Øyvind Opstad

Våte og fornøyde labbet vi hjemover, snublende over røtter og steiner, og det føltes som "midt på nåttå". I bilturen hjem glede vi oss til å fyre i ovnen og får varmen i badekaret. Og da jeg spurte Tilda om hun hadde tenkt på noen nyttårsfortsett for det nye året svarte hun som en villmarksjente bør og skal: jeg skal hvertfall gå på mange turer dette året!

Så nå er listen lagt og vi er klare for fortsettelsen. La det bli natur, opplevelser og mange, mange gleder!

torsdag 19. juni 2014

Selvportrett




søndag 13. april 2014

Tid for å yte, men mest for å nyte.



April har falt over oss, som lyn fra klar himmel. Og plutselig er dagene lengre og lysere, og sola viser seg! Vi prøver å nyte hver solstråle, men det blir litt som å styrte nedpå en god drikk, vi burde nyte den dråpe for dråpe, men klarer liksom ikke la være å tømme hele glasset. For vi vet ikke hvor lenge det vil vare, det kan jo allerede være slutt på solstrålene imorgen. Mye skal bli gjort, rydding og luking i hagen er vi allerede i gang med. Hvilke prosjekter kommer i år? Hva skal vi prioritere. Blir det terasse eller levegg? Vi burde vel aller helst vasket og malt huset. Det er så fort at tiden flyr fra oss mens vi planlegger neste prosjekt, det er noe med det å bare nyte. Og det prøver vi å gjøre innimellom.


I slutten av mars begynte vi på et prosjekt som vi har hatt i tankene i minst to år. For det er to sommre siden vi drog hjem et helt gratis drivhus fra en tomt i Eigersund, etter at vi hadde fjernet alle glassene. Det ble plassert rundt omkring i hagen for å finne den rette plasseringen, og i fjor fikk vi laget oss mur og plassert det oppå. Og nå er endelig glassene på plass, med god hjelp fra far ble de nøysomt limt på plass, og nå er det fullstendig. Rett etterpå ble det bygget hjørnesofa inni (av den handy Mr. Karlsen) og ikea madrasser ble handlet inn. Vi er så lykkelige over å ha en plass der vi kan få ly for vinden, og nyte solstrålene. Her kan klærne kastes av, selv om det er farlig temperatur ute, til glede for den mellomste av jentene som alltid er varm. Hun koser deg her inne, leker og synger. Her skal vi få mange gode dager fremover, selv om det er tid for å begynne på litt andre prosjekter så må vi huske å ha gode pauser. Ligge å kjenne på hvor godt vi har det, når vi ikke stresser, og når vi har hverandre.




fredag 24. januar 2014

Big Year 2014



Siden vi flyttet lenger ut på landet har vi fulgt mer og mer med på fuglene. I i fjor hadde jeg, pappaen i huset, en fugleliste. Eller krysseliste om du vil. Jeg fulgte med og skrev opp de fuglene jeg så, der jeg var. Hver gang jeg så en ny fugl havnet den på lista. Ved utgangen av 2013 hadde jeg sett 48 fugler. Det er ganske mange fugler for en som i begynnelsen av året vile tippet at han kunne navnet på 5 - 10 fugler. Et av høydepunktene i 2013 var havørnene som besøkte oss i Januar og litt videre utover vinteren.

Når kalenderen tippet over i 2014 bestemte jeg og Tilda oss for at vi skulle begynne på hver vår liste for dette året også. Tilda har trent litt i høst, og var nå klar for å lage en laang liste for 2014. Den første dagen satt vi og kikket på fuglene på fuglebrettet. Det var kjøttmeis, blåmeis, pilfink, svartmeis og grønnfink. Plutselig stod entusiasmen i taket da en spurvehauk svingte inn i hagen! Dette var en fugl som Pappa Karlsen ikke hadde sett i hele 2013, så Tilda var godt fornøyd med å få denne på lista allerede første dagen. Engasjementet til Tilda var så smittende at hun fikk med seg både Mamma Karlsen og Lerke til å lage sine egne lister.

Flaggspettfrue i hagen


Nå er vi i gang hele familien Karlsen med hver våre lister. Dette kan forhåpentligvis bli det første av mange Big Years for oss. Utrykket "Big Year" stammer fra det store amerika og det handler stort sett om å sette av hele året til å se mest mulig fugler. Vi er kanskje ikke så seriøse, men 3 av 4 i familien har allerede satt ny pers i flest fugler registrert, det er ikke så verst i Januar.

En som kanskje drar den litt lengre er Eirik Grønningsæter som skal sette ny norges rekord i antall fugler sett på et år. Så får vi se da om det bli han eller oss.. Ellers kan en nevne filmen The Big Year, som handler om nettopp dette, filmen anbefales for alle som liker sære interesser og sære folk.

Høydepunktet så langt i år kom i går. Vi satt ved middagsbordet, da skrek plutselig Tilda "ØRN!" Vi voksne tvilte litt for vi så ikke noe, men helt riktig, nede fra elva kom en svær havørn. Ungene skrek og vi voksne kastet oss etter kikkerten. Det var fullt opprør blant samtlige i familien, stakkars klassevenninen til Tilda som var på besøk fikk ikke akkurat matro. "Der kommer en til!" Skrek Tilda. "og enda en!" skrek noen andre. Tre svære havørner svevde over hagen. Ungene skrek så høyt inne i stua at Tone måtte hysje på oss å si at ørnene sikkert kom til å bli redde å forsvinne visst vi ikke var rolige. To voksne og en ung havørn kjempet mot vinden utenfor. Etter et intenst minutt var det hele over, og alle sprang for å finne listene sine for å kunne tilføre Havørn - 22/1 -24 - Søyland.




onsdag 22. januar 2014

Det perfekte øyeblikk



Når katten har stjålet hundens favorittplass, og hunden oppager det og legger seg ved siden av katten. Og katten blir liggende! Dette øyeblikket har jeg ventet lenge på. For en glede!


torsdag 9. januar 2014

Litt dramatikk på en torsdag



Vi hadde dekket kveldsmatbordet og satt oss ned. Freden hadde senket seg, og Mamma og Pappa skulle få i tre småtroll og seg selv litt mat før det var enda mer fred og få. Men dette måltidet skulle bli mer dramatisk enn vi hadde planlagt. Mamma har allerede tint tre skiver i brødristeren når en ny prosjon legges oppi, men denne gangen kommer det svart røyk opp der brødskivene skal sprette opp. Og det viser seg at oppi brødristeren ligger Mammas nye (!) Opi neglelakk smeltet. (i fargen "Lincoln Park after dark" for spesielt interesserte) Den klarer og bli lurt ut av risteren med en gaffel og en skje, men mye skade er allerede skjedd. 

Mamma fortviler selvsagt over den fine neglelakken som helt sikkert er ødelagt, mens Pappa prøver å svi ut restene av plastikk og neglelakk-blandingen som har smeltet oppi risteren, ved å sku på risteren igjen. Da begynner det å brenne oppi brødristen, og Mamma innser at det var jo litt tåpelig å være lei seg for den dumme neglelakken når det faktisk er den gode, røde brødristeren vår som kjemper for livet. Ungene får med seg dramatikken og roper: "Det brenner, det brenner!" (dette er ganske sikkert en historie som blir gjenfortalt både i barnehagen og på skolen) Mamma står på sidelinjen og lurer på om det kan være på tide å hente brannslokkingspparatet, når det endelig roer seg og flammen dør hen.  Vi puster lettet ut og tenker at dette gikk jo ganske godt allikevel. Ting er bare ting, og vi er like hele.

Men ved kveldsmatbordet sitter det minste trollet ganske ubemerket over hele situasjonen. Hun aner ikke at det er hennes rampestrek som satte hele spetakkelet igang. Hennes små fingrer som har lekt med Mammas neglelakk og Pappas brødrister. Det er ikke første gang, og det er etthundre prosent  sikkert ikke siste.


søndag 29. desember 2013

True to your heart



Jeg har tenkt mye i det siste på hva som gjør meg lykkelig. Hva som får meg til å fungere og sette begge føttene utenfor senga og stå opp til en ny dag. For å være ærlig så har denne høsten/vinteren satt sitt preg på meg, og jeg føler meg omtrent like vassete og sur som været har vært i det siste. Det føles som det pågår en kamp inni meg, for å prøve å finne gleden igjen. Og det er midt i dette at jeg finner meg selv for øyeblikket. Midt mellom fortvilelse og glade øyeblikk. 

Å lytte til hjertet, eller sin indre stemme, har i flere år blitt satt til sides for å gjøre barndommen til ungene mine hjertelig og god. Deres beste har blitt prioritert og jeg angrer ikke en dag på det. Samtidig merker jeg at mine behov nå vil kreve sin plass. Behovet for å bli annerkjent av andre, å bli sett, å bli belønnet, å sette seg mål og nå dem, å stille høye krav til seg selv, å få være meg- ikke bare mamma. Det føles egoistisk å sette ord på disse følelsene, men jeg tror det er rett og nyttig. 

Jeg beveger meg inn i det nye året med spente tanker om fremtiden. Hva den bringer og vil inneholde. Og med full tro på at jeg er den som bestemmer retningen på livet videre. Vel vitende om at jeg trenger zoome ut fra detaljene i livet innimellom, og prøve og se det store bildet. Jeg er min egen lykkesmed. Og idag var lykken en tur med Vito langs Jærens kyst. Bare oss to. Det var nydelig!


fredag 13. desember 2013

Utrolig.



lørdag 7. desember 2013

Ung ivrig ornitolog



Ja dette kunne jo selvfølgelig vært pappaen i huset, men denne gangen er det husets 6 - åring som beskrives. Da Tilda vant en liten skriveblokk på julemessen i dag ble det raskt informert om at i denne skulle hun altså skrive ned alle fuglene på Søyland. En ikke lite stolt pappa applauderte dette forslaget og bidro med noen navn på fugler som vi så på fuglebrettet. Den store fuglen på slutten av listen ble observert fra naboens hage av Tilda mens hun var ute og lekte i snøen.

En ornitologs viktigste verktøy nest etter øyne og ører: Penn og papir.


mandag 4. november 2013

Novemberregnet



Dette var videon over alle videoer. For en 12-13 åring gjorde dette opplevelsen av å få kabletv-verdenen inn i stua utenomjordisk! Dette er minner fra når MTV var nettopp MTV (Music television..), og ikke minst fra et 90-tall som utgjorde størstedelen av oppveksten.